Fra en sofa i Sabbadalen
I underetasjen har
Arnulf Pedersen et værelse fullt av møbler. Flesteparten av møblene ser ut som
om noen har flådd dem, eller prøvd å gjøre dem om til noe som kan varme i
novemberkulda.
Steinar Brandslet
|
Navn: Arnulf Malmin Pedersen |
Men stoffprøvene bør være et tydelig hint.
Og symaskina. Og alle frynsene du kan velge i. Arnulf Pedersen er
møbeltapetserer. Han gjør møblene nye igjen. De siste 13 årene har han igjen
drevet som møbeltapetserer, om ikke like intenst som før.
- Jeg gikk i lære hos Einar Thorkildsen.
Der tok han svennebrev og arbeidet i 15 år. Han får i dag faste oppdrag fra
etterfølgeren John Bjerga i Chr. Christensen Eftf. Og det skorter ikke på
oppdrag.
GULLALDER - Det er en gullalder.
Bare fire-fem stykker driver med møbeltapetsering i Stavanger, så det blir
nok til alle. Men ikke alle har den utdanningen som Arnulf Pedersen har, så det
er en fordel for ham.
- Er det dyrt?
- Arnulf gjør det for billig, skyter kona Gunhild inn, og vi får vel la
henne si det, selv om det er reklame. - Han synes så synd på kundene. Spesielt
de gamle.
Men du kan så klart få det dyrt, om du vil. Han viser frem et stoff i hestehår
til 2000 kroner for 60 centimeter ganger en meter. Skjønt da holder det livet
ut også.
BYGDE EGET HUS Her har han selv bodd nesten hele livet, på det som var
familiens grunn. Foreldrene ga ham tomta i Sabbadalen, som nesten ingen vet
hvor er lenger, men som ligger i enden av Vølstadveien på Tasta, like ved Lille
Stokkavatn, som et lite stykke landlig liv midt i byen. Selve huset bygde han
selv, med svømmebasseng til.
- Hæ? Det måtte ta lang tid?
- Jeg jobbet om kveldene.
Han satte det opp i tre etapper, etter hvert som ungene vokste til. Og
skikkelig håndverk er det selvsagt. I 15 år etter jobben som møbeltapetserer
hos Einar Thorkildsen jobbet han som forskalingssnekker.
- Hvorfor begynte du med det?
- Jeg ville jobbe ute.
Innearbeid ble det for mye av. Han sliter i dag med en lungesykdom som nok
skyldes arbeidet. Tidligere hadde han ikke mye trøbbel med helsa.
MEDALJER - Med unntak av hørselen.
Ja, for han har vært døv siden han var to år gammel og gikk på skole i Oslo
da han var liten. Han møtte kona da hun gikk på Yrkesskole for Døve piker i
Stavanger, skjønt hun har i dag fått høreapparat, sånn at en ikke kan merke at
hun er tunghørt før hun sier det selv.
- Jeg begynte med idrett fordi jeg følte meg utenfor blant de hørende.
Idretten har betydd mye for ham, og selv om det alltid var viktigere å delta, ble
han dyktig også.
I 1950-årene ble han så god at han ble kjent for sine bragder. Han ble
kretsmester i slalåm for hørende i 1951 og likeså juniormester i friidrett. Han
ble nordisk mester for døve på 100 meter i 1952 og tok flere norske rekorder.
Han har to sølv i vinterleker for døve i slalåm og to bronse
i sommerlekene.
Den største innsatsen som menneske gjorde han kanskje likevel da en annen
utøver var uheldig under et storslalåmrenn på Madland, falt stygt og ble
liggende i løypa mens tilskuerne bare så på uten å gripe inn. Arnulf sto da på
toppen, klar til å starte, men satte isteden utfor og fikk hjulpet den uheldige
opp på beina og i sikkerhet.
Fremdeles holder de norske rekordene hans i hekkeløp på 110 meter og 400 meter
med 16,4 sekunder og 57,3 sekunder. Formen holdt han lenge.
UNGDOM
Men for 13 år siden slo han skuldra ut av
ledd mens han sto slalåm, og det var slutten på karrieren som
forskalingssnekker. Han forklarer hvordan han kom over ei
hump som var litt for brå da det gikk galt.
- Du lekte ungdom, gjorde du.
- Ja, haha!
Og det kan være noe i det, for fra barndommen kan
han fortelle at han lånte sko og ski av faren en dag og satte i vei. Skoene var
selvsagt altfor store, så da han ramlet kraftig etter ei dump var det så ski -
og støvler- skvatt til alle kanter.
Det var en god barndom, med seks gutter til i området, sånn at de hadde et
skikkelig fotballag. Han husker de spilte kamp mot et lag som hadde Sverre
Andersen i mål. Og vant.
- Jeg fikk tilbud om å begynne i Viking. Jeg tvilte lenge.
Men på den tida sa kameratene at det ikke var noe å satse på. Han fikk heller
se til å satse på friidretten. Så det gjorde han.
- Det har jeg angret mye på etterpå.
- Så du kunne altså ha spilt på Viking?
- Nja, det er jo ikke sikkert jeg hadde fått spille.
RULLESKØYTER I det hele tatt har han vært svært aktiv idrettsmann, og en fyldig
premiehylle vitner om det. Vi beundrer alle medaljene hans, og får høre at det
bare er halvparten.
- Er det noen idrett du ikke har prøvd? undrer kona.
- Jeg kan ikke spille bowling, sier han, men det skyldes nå en
arbeidsrelatert skade i hånda etter altfor mange timer med synål og seige
møbelstoffer.
Det var i vår han kjøpte rulleskøyter og prøvde dem første gang.
- Det var skummelt.
Skjønt ikke skumlere enn at barnebarna syntes bestefar var tøff. Han har
ikke vært skuggeredd, denne karen.
70 ÅR Gunhild kan knapt tro at mannen snart er 70 år. Hun viser fram
brudebildet som det vel ikke kan være mange årene siden de tok?
De giftet seg i 1954. Og de hadde så mye felles. Hun var også god i idrett.
Dessuten hadde de det frivillige arbeidet. Begge har vært aktive i Stavanger
Døveforening og i fylkeslaget, og han var sentral i oppussingen av den nye
døvekirken på Storhaug. Selvsagt har han vært aktiv innenfor Norges Døve-Idrettsforbund
i mange år.
- Jeg har vært heldig. Jeg vet ikke hvor heldig han har vært, sier hun.
- Hun lager gode vafler, flirer Arnulf.
Lørdag feirer han sammen med familien, men søndag er det åpent hus.
Av Steinar Brandslet
steinar.brandslet@aftenbladet.no