Lærere og elevers adferdsproblemer
Dr. Ivar Thomsen spør i avisen om ikke
lærerne også er delaktige i en uheldig utvikling når det
gjelder adferdsproblemer i skolen. I realiteten spør han vel ikke, men
bruker egen erfaring og generell kunnskap i et forsøk på å
dokumentere at slik er det.
Generelt sett er det i skolen i dag mye
kunnskap om barn og adferdsproblemer. I stort er man derfor kommet et langt
stykke framover. Men ikke alle er like flinke til å ta denne kunnskapen i
bruk, og noen misbruker den. Thomsen har derfor helt sikkert rett i noen av
sine påstander. På samme vis som det finnes leger som aldri burde
vært leger fordi de ikke er i stand til å behandle mennesker, er
det helt sikkert også lærere som ikke evner å behandle barn,
og derfor ikke burde være lærere. Det er vel disse lærerne
Thomsen egentlig skriver om. Ikke det store flertall av slitere som kaver i det
daglige med mange forventninger og stadig nye oppgaver samfunnet pålegger
dem. Det er lenge siden den vanlige lærer selv satte dagsorden for sin
egen hverdag.
Lærerne har en tøff og utsatt
arbeidsplass. En hel rekke mellommenneskelige relasjoner skal ivaretas i en
hverdag som på godt og vondt stadig er i forandring. En hverdag som
mindre og mindre er beskyttet og adskilt fra storsamfunnets øvrige
problemer. Og hvorfor skulle den være det? Adferdsproblem i skolen er
ikke bare Emil inspirerte skøyerstreker og lærere som med ulike
ferdigheter er i stand til å sette foten ned når dette trengs. Nei,
også vold og kriminalitet som lærere til vanlig ikke er utdannet
til å takle, er en del av bildet. Det forteller avisene oss litt for
ofte. Problemene er derfor noe langt mer enn klønete lærere og
dårlige lærer-elev relasjoner. Skolen og lærerene er ikke noe
annet enn et speil av samfunnet forøvrig, med sine verdier og mangel
på slike. Med en yrkesutøvelse hvor selvinnsikt, ferdigheter og
yrkesetikk varierer.
Likevel peker Thomsen på et problem hvor
skolen og lærerne selv burde være interessert i å rydde opp. Ideen om et elevombud er i utgangspunktet god, og en langt mindre
'trussel' for lærerstanden enn en del politiske forslag om
lærerevaluering. Hvor elever - også her med ulik selvinnsikt,
ferdigheter og seriøsitet - mer eller mindre offentlig skal kunne
utbasunere sine øyeblikksreaksjoner på læreres mer eller
mindre vellykkede relasjonelle ferdigheter og ditto heldige pedagogiske
fremføringer. Selv om en lærerevaluering i utgangspunktet sikkert
ikke er ment å skulle fungere i retning av å være et sted for
frustrerte elever og foreldre, vil det fort indirekte kunne bli det dersom det
ikke finnes andre fora hvor en kan - og tør - ta opp uheldig
læreropptreden. Om vi trenger et nytt ombud, er en annen sak. Vi har
allerede et barneombud, - hvorfor ikke bruke dette?
Thomsen er opptatt av at barnet skal få
utvikle seg normalt i forhold til naturlige forutsetninger. Jeg mener nok
derfor at han da kanskje heller bør rette det tunge skytset mot alle de
destruktive påvirkerne utenfor skolen. Det meste av rammene for barns
oppvekstvilkår legges her. Av foreldre, politikere, kommersielle
interesser, mediefolk og andre kulturbærere av ulik kvalitet og
varianter. Et vidt tema det kan brukes mye tid på, og som
selvfølgelig ikke utelukker at også skolen i forholdet
elev-lærer også har et forbedringspotensiale. Skolen vil være
tjent med selv å luke i eget bed og dermed bidra til ryddighet på
et for foreldre og barn vanskelig område.
Dette
leserinnlegget er skrevet av Torgeir H.
Persett til Stavanger Aftenblad November 1997.